File:Ola Raknes (1956) (23256318504).jpg

Format: Fotopositiv Dato / Date: August 1956 Fotograf / Photographer: Monrad Kjellby [kopien er merket Schrøder] Sted / Place: Vikhammer, Malvik kommune

Wikipedia: Tobakkspipe

Nasjonalbiblioteket: Trondheim og Omegn Idrettskrets - Idretts- og friluftslivets vilkår (Trondheim 1960)

Eier / Owner Institution: Trondheim byarkiv, The Municipal Archives of Trondheim Arkivreferanse / Archive reference: TOR.h49.b04.F29039

Billedtekst: Fotograf Kjellby har fanget inn Raknes i en typisk posé, på "Løkka", med den uunngåelige snadden i munnen, og med billettheftet flagrende i brystlommen, skuende utover sitt domene, kanskje etter en ny bil som skal løse billett. Slik kjenner de fleste av byens badegjester ham.

Adresseavisen 25 August 1956 s. 10:

Raknes på "Løkka"

- Har holdt oppsyn med byens "Lunge" i 20 somrer - og tenker trekke seg etter den aller dårligste - Byfolket er forsvunnet - turistene har overtatt teltplassen - som før krigen hadde 16000 telt pr. sommer - i år har det vært bare 2700 - En liten avskjedsprat (?) om morsomme minner og noen alvorsord - men bare om Vikhammerløkka!

- Nei, sier han Ola Raknes, meg får De ikke skrive noe personlig om. - Gjør De det blir jeg skuffet og såret. Men det jeg forteller om Vikhammerløkka kan De benytte så mye De vil, hold bare meg utenfor". Dette er typisk for denne Vikhammerløkkas "St. Peter" som en av våre kolleger kalte ham for noe år siden. Beskjeden er han, og sint blir han ikke, bare såret. Men så har han heller ikke vært noen busemann for alle de ti-tusener av badegjester som har besøkt Vikhammerløkka de 20 årene han har holdt på der ute.

- Folk er jo også stort sett veldig greie å ha med å gjøre, sier Raknes og smatter på den uunngåelige snadda. Den er det ingen som har sett ham foruten. - Jeg hadde også håpet at det skulle gått uten at jeg måtte tilkalle politi noen gang, men sannelig ble det ikke en gang det også, en lørdagskveld for noen år siden da noen ungdommer måtte hentes inn. De var ufordragelige. Men det har blitt bare med den gangen, og siden har jeg ikke sett dem her ute.

Men å fortelle om Vikhammerløkka og samtidig holde 'n Raknes utenfor, det er umulig. For Vikhammerløkka, det er faktisk Raknes det. Her har han vært helt siden sommeren 1936 da Friluftsrådet med redaktør Langhelle og havnefoged Møen i spissen var ute og så på, og bestemte seg for at byen skulle ha badeplass her. Og det blir faktisk vanskelig å tenke seg "Løkka" uten Raknes, der han går rundt i skjorteermene i solskinnet med den hvite hårluggen og den hvite barten som markante kontraster i det brunbarkede ansiktet. Ja, også snadda. Ryktet vet å fortelle at han akter legge opp etter i år, men det vil han ikke ut med selv. - Jeg har hørt kona si det, sier han bare. Først må jeg bli ferdig med høstfesten lørdag, og denne sesongen, som for øvrig har vært den dårligste på disse 20 årene. - Tenk deg, bare to ganger 18 grader i vannet, en ettermiddag var det knapt 19, og attpåtil har jeg også vært nede i 8 grader i begynnelsen av august. Nei, det var skitt det her, å slutte med. - Men blir det ikke kjedelig og gå her nede hele sommeren da? - Kjedelig, å nei da. Det er da mye interessant folk her og mye morsomt å se på. Men en slik regnværsdag som i dag kan tiden falle litt lang, da kommer det ingen å prate med. De vet det er koselig å gå rundt å prate med folk, kanskje drikke en kopp kaffe med dem utenfor teltet, og sånn. Men det blir helst hos de fastboende det da, de som slår opp teltet den dagen jeg åpner og blir her til vi stenger av for sommeren. De eldste av dem har vært her helt siden 1936, så de er da trofaste mot "Løkka". Men det har blitt mindre av dem med årene, da. I år har vi bare hatt 53 fastboende, mens vi før krigen aldri var under 300. Men det er trivelige folk som det ikke er noe bråk med. - Det er vel kanskje litt forskjell på besøket før og etter krigen?

Fra 16 000 telt til 2 700

- Å ja da. De kan da forstå det. Den gangen kom det mye mere folk fra byen som lå i telt her ute. Vi hadde da 16 000 telt om sommeren den gangen, og da var det nesten ingen utlendinger. I år har det vært 2 700 telt her godt og vel, og det har vesentlig vært tyskere, svensker og franskmenn. De skjønner at før krigen hadde ikke folk råd til å reise så mye i ferien som de gjør nå. Da ble "Løkka" likesom stedet for dem, hvor de kunne få en billig ferie.

Men jeg husker godt den første utlendingen vi hadde. Det var en svenske som het Sandberg. Han var byggmester i Stockholm, og han likte seg så godt at han kom tilbake med familien hvert år, og lå her et par dager. Han ble borte i krigstiden, men i 1946 var han her igjen, og kom hvert år til 1951. Da fikk jeg hilsen fra ham at han var blitt syk, og like etter døde han. Det var en trivelig kar. Men ellers får jeg brev og julekort fra mange av turistene som har ligget her.

- Det blir mangen god flir!

- De opplever vel mye rart her ute, blant alle disse folkene. - Å De vet, jeg får meg en god flir mangen en gang. Jeg husker et svensk ektepar som kom hit sent en kveld i fjor, etter at jeg var gått hjem. De hadde funnet seg en plass helt på kanten mot fjæra. Men du skulle ha sett dem om "morran" da jeg kom og skulle ha avgiften. - Vi har inte sovit hela natten, sa fruen. - Vi var så hemskt redda, for vatnet steg hela tiden. Først klokkan 3 tok det til å sjunka."

De var innlandssvensker fra øvre Norrland, og hadde aldri hørt om flo og fjære, så jeg måtte forklare dem at det ikke var noen fare, sjøen nådde aldri opp til gresskanten der de lå, og at dette skjedde to ganger i døgnet. Slikt noe hendte ikke med innsjøen deres der hjemme. Men jeg måtte jo le med meg selv da jeg gikk tilbake. Stakkars, de hadde sittet våkne til langt ut på morgenkvisten.

Jeg måtte forresten flire av en av disse motorsyklistene også. De hadde slått telt langt borte på østsiden her og hadde motorsykkelen ved teltet. Så tidlig en morgen, sitter jeg her med kaffekoppen, da plutselig motorsykkelen raser forbi meg og bort til WC. Det er den unge fruen som kjører, i hvit shorts og en liten bluse. Hun hiver fra seg sykkelen og styrter inn. En liten stund etter kommer hun kjørende tilbake. Men så, et kvarter etter kommer sykkelen med rasende fart tilbake, med samme fruen, og slik gikk det med jevne mellomrom utover formiddagen, så jeg til slutt tenkte å stikke ut med kolerinedråpene mine. Men siste gangen hun kom stakkar, gikk det vist galt, for da hun kjørte tilbake, sto hun på sykkelen. Stakkars jente, shortsen var tydelig spolert. Raknes ler godt der han sitter og forteller på sin lune, pratsomme måte.

Ellers har han ikke så mye til overs for motorsykler, Raknes. Særlig var det ille i fjor, sier han. Da for dem bortetter veien her slik at det var en skam. Det sa jeg forresten til han Hartmann da han var her ute og badet, og i år har det vært bedre. Stadig vekk tok de seg en tur ned på Løkka også, men da måtte de snu snart. Jeg spurte forresten en av dem, en svenske, om det ikke gikk an å kjøre litt saktere på motorsykkel. - Jo, jæklare min sjel, gjør det det, sa han, og ikke før jeg hadde snudd ryggen til, for han som en rakett oppover bakken her.

Heller utbedret strand enn dyr undergang

- Men du er vel glad det er blitt undergang istedenfor overgang på Jernbanen. - Å jeg vet ikke jeg. Riktignok sa distriktssjef Ruud den gangen de diskuterte plassen her, "at nå får De ansvaret for at folk kommer helskinnet over her, Raknes", sa han, men da sa Møen at det ble vel litt for mye å legge på Raknes. Så det tok jeg ikke så høytidelig, og ikke har det hendt noen ulykke heller, selv så stygt det så ut mange ganger. Men skal jeg være ærlig hadde jeg heller sett at de hadde lagt alle pengene i strandområdet her nede. For det er ikke noen skikkelig badestrand dette her. Husk på at jeg har seilt ute og badet både på Palm Beach i Florida og Coney Island utenfor New York, så jeg vet hvordan en badestrand skal se ut. Noe slikt blir vel vanskelig å få til her, men jeg har foreslått at man legger opp en trallebane her, samler sammen steinen som det er plenty av og kjører det sammen foran her - han peker på området fra vika og bortover mot uværskuret - så murer man opp et platå helt frem til fjæremålet, lager et par trapper ned og så kommer man rett på den fine sandbunden som finnes ute i bukta. Vi hadde kommet langt med de pengene undergangen kostet. Nå er det faktisk bare den lille stranden innerst i vika som er "gåendes" for badende.

Vikhov er utnyttet galt

Raknes har også sett seg litt erg på den måten Vikhov er blitt drevet på. Ja i år har det vært stengt, men de siste 7 årene har IOGT drevet det, og samtidig hatt salget på Løkka. - Men det har vært dårlig service ja, sier Raknes. Ikke satte de inn nok folk og borte ble de rett som det var. Nei, da er det blitt bedre i år når han Askim er kommet tilbake, han som hadde det før krigen. Men hvor ofte har ikke turister som gjerne ville ha middag med et glass øl til, eller et glass vin, tatt bilen og kjørt inn til byen når jeg fortalte dem hva de ikke fikk på Vikhov. Vi må da ta litt hensyn til hva turistene ønsker også.

Raknes er våken for de svakheter som måtte knytte seg til "Løkka", men kom ikke å si noe stygt om den. Her knyttet han kontakten med det trønderske bade- og friluftsliv i 1936, da kaffekjelen, primusen og redskapene hele første sommeren måtte gjemmes i et hull oppe ved bekken, og unger stakk av med materialene til de første W.C.-er og bygget seg flotte wigwammer av. Her sto han i 1941 og nektet å åpne porten for en lastebil med tømmer som forlangte å komme inn. Det skulle bygges 13 brakker på Løkka. - Men jeg hadde ikke hørt noe om det, så porten forble stengt og lasset måtte av på jordet ovenfor. Dagen etter kom Langhelle, redaktør Knudsen og fire karer med mye snorer på luene, og det ble til at "Løkka" slapp unna, og kunne holde åpent hele krigen. Mye tyskere var det og ikke så koselig bestandig, men de gikk da de årene og. Og de siste ti årene har jo vært fine da, bortsett fra i år.

Å nei, det kan nok bli vanskelig å slutte, sukker Raknes. Men blir det til det, tror jeg, jeg tar kona med og reiser sydover før det åpner, for sannelig blir det vondt å gå og se på. Det var som den gangen jeg forlot sjøen det, jamen var det hardt å se karene seile forbi, sier den gamle hedersmannen, som nå nærmer seg de 70. Men dette var personlig, og det hadde vi altså ikke lov til å skrive.

I kveld er det høst-takke-fest i Raknes' tradisjonelle regi. Det burde bli en takkefest til Raknes også, verdens koseligste "bademann".